I disse tider hvor kommunestrukturen i Norge er under lupen, refereres det stadig vekk til interkommunale samarbeid som noe udemokratisk, ineffektivt og byråkratisk. Hva det samarbeides om og hvor vidt det dreier seg om løsere samarbeid, samarbeid om tjenesteproduksjon hvor én kommune gjør oppgaven på vegne av de samarbeidende kommunene, eller selvstendige selskaper er visst ikke så viktig; bort skal de og erstattes av robuste kommuner!
Den siste som føyde seg inn i rekkene av motstadere mot interkommunalt samarbeid var Frank Aarebrot da han under Arendalsuka i august uttalte at «interkommunale samarbeidsselskaper» ikke er underlagt demokratiske kontrollmekanismer og dermed innebærer et enormt demokratisk tilbakeslag:
«Disse selskapene har ingen generalforsamling og er ikke underlagt noen demokratisk kontroll»
og videre:
«Min påstand er at vannverkssjefen på Romerike som ble tatt for underslag og svindel, langt raskere ville bli stoppet dersom han hadde vært vannverkssjef i én kommune framfor i et interkommunalt selskap»[1]
Det fremstår som at interkommunale samarbeid har stått stille, mens resten av forvaltningen har utviklet seg til å bli mer gjennomregulert, gjennomsiktig og brukervennlig. Jeg vil påstå at dette ikke er tilfellet, og mener det er på høy tid med litt «folkeopplysning», slik at det ikke blir stående som en sannhet at robuste kommuner vil kunne erstatte alle interkommunalt samarbeid, og dermed gi brukerne/innbyggerne/kundene et bedre tilbud.
Interkommunale selskaper
«Vannverksskandalen» på Romerike fra 2005, dreide seg om to selskaper som begge var organisert som aksjeselskap. Det vil si at akkurat de samme reglene for kontroll, forvaltning og ansvar gjaldt i disse selskapene som for et hvert annet aksjeselskap i Norge i denne størrelsesorden (vannverket hadde en omsetning på 83,7 mill i 2004 og renseanlegget, en omsetning på 89,5 mill. samme året).
Som en følge av denne skandalen, skjedde det som jeg vil kalle en dramatisk endring i kommunesektorens fokus på eierstyring i selskaper; det være seg aksjeselskaper eller interkommunale selskaper.[2]
Fra 2005 og utover etablerte kommuner over hele landet eierskapsmeldinger som ikke bare ga oversikt over hvilke selskaper kommunene eier, men også regulerer de ulike aktørenes rolle i eierstyringen og rutiner for oppfølging av selskapene. Gjennom ny lovgiving, ble kommunene pålagte å føre obligatorisk selskapskontroll, og fra å bruke styreplasser i selskapene som påskjønnelsen for lang og tro tjenester, etablerte kommuner valgkomitéer som fokuserte på kompetanse ved rekrutering av styremedlemmer. Det ble etablert et sentralt styreregister hvor verv og honorar kunne registreres på den enkelte folkevalgte og kommuneansatte,[3] og KS etablerte et nettverk av kommuner som hadde sterkt fokus på eierstyring, KS Eierforum.[4] Gjennom arbeidet i KS Eierforum ble KS’ anbefalinger for godt eierskap utarbeidet. Disse tilsvarer NUES Norsk anbefaling for eierstyring og selskapsledelse som gjelder for børsnoterte selskaper. [5]
De kommunale, og etter hvert interkommunale eierskapsmeldinger lever i beste velgående. Dokumentet evalueres, eierskap i enkeltselskap vurderes og tiltakene i eierskapsmeldingene følges opp. Det foregår opplæring av folkevalgte i eierrollen rundt om i hele landet. Stort sett gjennomføres dette nå i regi av kommunene selv, og ikke kun som eiermøter arrangert av selskapene i forkant av generalforsamlings- eller representantskapsmøter. Ja, for selvfølgelig har disse selskapene eierorgan hvor deltakerne utøver eiermyndighet.
«Skandalen» på Romerike var en vekker for kommunesektoren og utløste et behov for etablering av gode rutiner for eierstyring. Ut fra min erfaring har mange kommuner tatt dette alvorlig og blitt gode selskapseiere.
Jeg kan dessverre ikke friskmelde alle norske kommuner, men jeg tror det er mye godt der ute som bør få lov til å fortsette å utvikle seg. Uten å ha forskning å støtte meg til, vil jeg også påstå at god eierstyring ikke er avhengig av størrelse på kommunen, men heller viljen til å gi best mulig tjenester til innbyggerne i egen kommune gjennom samarbeide med nabokommunen(e). Småkonger og høvdinger vil uansett organisasjonsform mislike åpenhet, lik tilgang til informasjon og bred påvirkningsmulighet.
Tjenestene som organiseres i selskaper er også stort sett slike som er finansiert av brukerne gjennom egenbetaling og ikke gjennom fordeling av kommunes midler (slik som innen helse, omsorg og skole). Hvor mye demokratisk styring er for eksempel nødvendig for å gjennomføre EU’s regelverk innen avfallssortering? Blir det bedre renovasjonstjenester om alle de ansatte i SHMIL, IVAR, BIR, VEFAS, HIAS, GIR og lignende selskaper overføres til en etat i en stor kommune? Kanskje blir det mer demokratisk styring med renovasjonsområdet, men er demokratisk styring det som gir best renovasjonstjenester?
Interkommunale samarbeid
Der hvor flere kommuner samarbeider om tjenester uten å skille dem ut i egne selskaper med et overbygget eierorgan, kan jeg være enig i at faren er stor for at tjenesten ikke lenger blir satt inn i en demokratisk sammenheng, men begynner å leve sitt eget liv. Grunnen er nok at det ikke har vært samme fokus på styring, oppfølging og kontroll med interkommunale samarbeid som det har vært med interkommunale selskaper.
Min påstand er derfor at det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig; større og mer robuste kommuner der dette er formålstjenlig, men samtidig økt fokus på gode rutiner og kontroll med interkommunale samarbeid som ikke er organisert som egne selskaper.[6]
[1] Kilde: NTB, publisert på DN Nyheter 15.8.2014.
[2] Interkommunale selskaper (IKS) en egen organisasjonsform hvor eierskapet til selskapene er begrenset til kommuner og/eller fylkeskommuner. Disse selskapene reguleres av en egen lov og eierne har fullt ansvar for selskapet, i motsetning til aksjeselskap hvor aksjonærene ikke har mer ansvar enn for det de skyter inn av kapital i selskapet.
[3] Se www.styrevervregisteret.no.
[4] KS Eierforum eksisterte i perioden 2007 til 2010.
[5] Utgis av NUES.
[6] Avtalebasert samarbeid, vertskommunesamarbeid og interkommunale styrer etter kommuneloven § 27.